Dette er forsøk på skriftliggjøring av et muntlig dikt. Derfor kan det være noen steder den skrevne teksten ikke samsvarer med den muntlige teksten i filmen.
Sannergata 32
Av Hanna Asefaw
Hei, jeg heter Hanna
er ei jente i tjueåra
født og oppvokst i Norges hovedstad
mer spesifikt, bydel Bjerke og Grünerløkka
Jeg ble faktisk født på Grünerløkka
fordi min mamma
ikke ble trodd av sykehuset da hun sa hun måtte føde
deres dokumenter sa jo tydelig ifra om at jeg ikke skulle komme før den sekstende
og dagen i dag var bare den fjortende
og denne afrikanske kvinnens stemme
den veide mindre enn deres ark
så de sa det var bedre å holde seg hjemme før de sendte henne på dør
og istedenfor på Aker sykehus
ble jeg født i en sykebil rett utafor blokka der familien min bodde før
Før fancy burgersjapper og cocktailsteder
før overprisa vintagebutikker og kule studenter
før Løkka ble stedet for de med penger
jeg vet hva dere tenker
at studenter ikke har så mye penger
men se for dere å ha litt mindre
for det var det vi hadde
Men det gikk fint
for vi hadde en annen type rikdom
Vi
vi hadde grønnsaksjapper drevet av babaer som ga oss gratis saftposer
vi hadde bestemødre med bunnløse twistposer
vi hadde naboer som faktisk var naboer
og vi hadde et hjem i hver eneste etasje fordi vi var hele bygdas unger
Vi bodde i en av tre blokker med tilsammen 155 leiligheter
alle kommunale og bygget på 30-tallet
to etasjer under oss bodde det en mor og datter
dattera het Anine
nabojenta
som ble til venninna
som ble til bonussøstra
Vi var som regel ute og lekte hver dag
sto på rollerblades eller hoppet strikk eller sklei på sklia ved sandkassa
En dag stakk Anine seg på sprøytespissen som naboen hadde glemt igjen i sanden
for på Sannergata 32 bodde også de som livet hadde gjort slitne
en av de bodde i øverste etasje ved siden av eller i loftet
vi prøvde oss på litt detektivarbeid men fant aldri helt ut av det
Anine lurte på hvorfor leiligheten vår alltid lukta krydder
jeg tror hun likte det, at det lukta hjem på en måte
jeg lurte på hvorfor håret hennes alltid lukta røyk
Jeg husker en gang vi var hos henne
vi så på film, så på Løvenes konge
også husker jeg at det begynte å banke på døra
og bankene ble høyere og høyere og høyere og høyere
og mammaen til Anine begynte å skrike
og Anine begynte å gråte,
og jeg
jeg forstod ingenting
hun sa det var pappaen som ville komme inn
han aldri sa ifra når han kom på besøk
men jeg fikk aldri lov av mamma og pappa til å sove over hos henne
Vi flytta da jeg var fem
og jeg så aldri Anine igjen
Det skal sies at mine foreldre har vært skikkelig flinke
til å ta vare på meg, sine og så mange andre
men jeg klarer ikke å tilgi det de gjorde mot Anine
De forlot henne
de forlot henne i et hjem som ikke var helt hjemme
og jeg vet jeg nettopp sa at vi hadde et hjem i hver eneste etasje
men jeg vet ikke om det også gjaldt Anine
om hennes egen etasje var hjemme for henne
Det jeg vet at mine foreldre hadde sitt å slite med
at kommunalbolig i byen kanskje ikke var det riktige stedet
å cope med
alle årene
som gikk tapt i krig og faenskap og alle sårene
Og dagene,
de går
dager blir til uker
uker blir til år
og jeg forstår
både mer og mindre om denne greia vi kaller livet
og innimellom tenker jeg på Anine
Jeg lurer på om hun hadde kjent meg igjen
om hun savner blokka på Løkka like mye som jeg gjør
også lurer jeg på om hun fremdeles synes det lukter hjem
hver gang hun går forbi krydderdisken
Hun var ikke den eneste vi dro fra da vi flytta
vi dro fra Kasper
nabogutten som også gikk i klassen til søstera mi
han bodde hos bestemora si
hun var en av de som alltid ga oss godteri
han sa han måtte bo der fordi pappaen hans hadde tatt for mye medisin og derfor måtte sove for alltid
jeg forstod ikke
jeg forstod ikke hva han mente før mange år senere
Vi dro fra
resten av bestemødrene med de bunnløse twistposene
fra babaene med saftposene
fra alle hjemmene i de forskjellige etasjene
Noen år etter at vi flytta
ble hele blokka, pluss de andre to
altså de tre som til sammen ble
Sannerterassen
De ble solgt
Alle sammen ble solgt
Den samme dagen
Til den samme karen
Til Fredensborg Eiendom?
Og nei - det å døpe det om
til Heimstaden
Det gjør det ikke noe koseligere
det gjør det ikke noe hyggeligere
det forandrer ikke det faktum
at alle 155 leiligheter
ble gjort om til kortidsleie og langtidsleiesteder
at alle disse rommene
at alle disse stedene
alle er eid av
Ivar Tollefsen?
Jeg kjenner ikke Ivar
det kan hende han er en hyggelig kar
men jeg synes ikke at det var så hyggelig av han å
pusse opp minimalt
for å leie ut maksimalt
å bytte ut mine venner
mot de med litt mer penger
å stjele mitt første hjem
Men det finnes ingen naboer her lenger
det finnes ingen naboer her lenger
det finnes ingen naboer her lenger
det finnes ingen naboer her lenger
Det eneste som er igjen etter oss
er en gjengrodd sandkasse
et lite firkanta minne
ved siden av en rusten sklie
som ikke er blitt brukt siden oss
et minne som snart skal bli til en ny blokk
Foto: Sophie Søborg Mosbæk