top of page

Fortidens fremtidsvisjoner:

økologiens rolle i norsk boligarkitektur


Av Jenny Hallre Trømborg, arkitekturhistoriker og kurator for HULMUR

Plakat.jpg

Bilde: Dag Norling, Heidrun Rising Næss, Turid Horgen, Gabor Szilway og Snorre Skaugen. Plakat, 1969.

 

Ordet «økologi» har sitt opphav i de greske ordene «oikos», som betyr hjem, og «logos», som betyr lære. «Økologi» handler om samspillet mellom levende organismer og deres omgivelser, og den etymologiske opprinnelsen i det greske ordet «oikos» skaper en forbindelse mellom økologi og arkitektur. På 1960- og 70-tallet førte økende bekymringer om overbefolkning, en ekspanderende konsumerkultur og utfordrende boligsituasjoner til en spirende interesse for økologi blant arkitekter. Arkitektens rolle besto av et tofoldig ansvar som både utbyggere av naturen, og pådrivere for bærekraftige løsninger.

 

Ved å undersøke utviklingen av klimadiskursen blant norske arkitekter på 1960- og 70-tallet, kan man avdekke om synet på økologisk boligbygging var preget av optimistisk teknologioptimisme eller en mer pessimistisk holdning til vekst. Denne innsikten kan videre brukes til å vurdere hvordan fortidens fremtidsvisjoner kan berike og påvirke dagens arkitekturdiskurs.

​

universitetsplassen.png

Foto: Og etter oss-gruppen (OEO). Ukjent kunstner, Telt på universitetsplassen, 1969

ØKOLOGISK URO

 

I juni 1969 var Universitetsplassen i Oslo fylt med spesialdesignede teltstrukturer, plakater med iøynefallende grafisk design, samt grafer og fotografier som presenterte en kraftfull retorikk om overbefolkning, industriutslipp og naturødeleggelse. Utstillingen “Og etter oss...” ble laget av studenter fra Arkitekthøyskolen i Oslo og deres budskap om en fremtid “etter oss” - som enten økologisk katastrofe eller et harmonisk balansert økosystem – ble sett av 80 000 mennesker. Utstillingen representerte både et tidstypisk aktivistisk studentopprør, men også den gryende økologiske uroen som også ble uttrykt blant norske arkitekter utover 60-tallet i arkitektoniske tidsskrift.

​

Introduksjonen av økologibegrepet i norsk arkitektur ble først presentert av den norsk-kanadiske arkitekten Robert Esdaile i tidsskriftet Arkitektnytt i 1965. Gjennom en fem-delt føljetong publisert over to år, fra 1965 til 1967, kritiserte Esdaile norske designere og arkitekter for deres utilstrekkelige håndtering av klimaproblemer under overskriften “Environmental crisis”. Esdailes tilnærming til økologi var ikke vitenskapelig eller biologisk, men en oppfordring til arkitekter om å bruke økologi som et tankesett og verktøy for helhetlig arkitektur, samt å øke bevisstheten om klimaavtrykket av arkitektonisk praksis.

​

Landskapsarkitekt Olav R. Skage publiserte teksten “Økologi. Teori og metode for planlegging” i Byggekunst i 1969. Teksten utdypet økologi som metode og hvordan denne kunne relateres til arkitektur. Skage understreket at det økologiske skiftet også medførte en endring i forståelsen av verdi og en vektlegging av: “energistraumar og produksjon av biomasse i stedet for pengestraumar og realverdiar”. Han påpekte videre at “økologisk teori og metode som grunnlag for arealdisponering ikke hadde blitt særlig anerkjent ved institusjonene som utdanner fagfolk til fysisk planlegging. Dermed hadde det oppstått en kløft mellom naturforskeren i sitt avskjermede tempel og den praktiske planleggeren ute på den myldrende markedsplassen”. Mens Esdaile kritiserte arkitektstanden for manglende ansvar i møte med klimakrisen, understreket Skage viktigheten av en mer tverrfaglig og helhetlig arkitekturutdannelse som kunne bygge bro mellom naturforskeren og arkitekten, og gi arkitekten de nødvendige verktøyene for å forstå økologiens kompleksitet og integrere dette i arkitektoniske løsninger som en metode.

​

​Botaniker Eilif Dahl understreket at denne kunnskapen og tverrfaglige opplæringen var avgjørende for å utvikle en mer bærekraftig tilnærming til arkitekturfaget. I sitt innlegg i Byggekunst i 1969, med tittelen “Økologi og planlegging”, påpekte Dahl at for å håndtere miljøproblemene måtte bruken av naturen være planlagt, ikke tilfeldig. Han fremhevet at planlegging måtte ta hensyn til naturens egenart og verdi:

​

“Hvis en planlagt bruk av naturressursene skal bli mulig, må vi kjenne den naturen som omgir oss. Her kommer økologien inn”.

ARKITEKTUR OG AKTIVISME: TVERRFAGLIG SAMARBEID FOR ØKOLOGISKE LØSNINGER

​

Siste del av 60-tallet ble preget av en forståelse av arkitektur, boligbygging og boligmangel som et politisk problem. Felles for de tidligere nevnte tekstene om økologi i den arkitektoniske pressen på 60-tallet var en oppfatning av økologi som en sentral metode for arkitektur, og at arkitektens ansvar ikke bare innebar å etterstrebe bærekraftige løsninger, men også selv bidra til å tenke rundt og utforme økologiske løsninger og nytekning rundt boligorganisering. Den økologiske tilnærmingen var ikke knyttet til én enkelt gruppe eller stilretning blant norske arkitekter, men var preget av tverrfaglighet og involverte ulike yrker, grupperinger og samarbeid. Selv om Robert Esdaile, Olav R. Skage og Eilif Dahl kom fra tre ulike fagområder – henholdsvis arkitektur, landskapsarkitektur og botanikk – delte de alle synet på nødvendigheten av en tverrfaglig utdanning for arkitekter med økologi som metode.

​

Alle tre arbeidet på ulike tidspunkter innen arkitekturutdannelsen og forsøkte å integrere økologiske metoder i undervisningen. I stedet for å resultere i en ensartet tradisjon preget av naturnær arkitektur inspirert av naturen, tillot den økologiske tilnærmingen som metode en mangfoldighet av tilnærminger og uttrykk. Robert Esdaile, som var medlem av CIAM og dyrket modernismens idealer gjennom hele sin arkitektoniske karriere, benyttet modernismens helhetstenkning til å foreslå økologisk teori i pensum ved Arkitekthøyskolen i Oslo (AHO). Eilif Dahl videreførte sin innsikt om at arkitektens kjennskap til naturen og økologi er essensielt for bærekraftige løsninger, og utviklet heftet Økologi for ingeniører og arkitekter. Skage underviste på sin side i økologisk landbruk ved Sveriges landbruksuniversitet.

​

Mens Esdaile, Dahl og Skage så potensialet for forandring og fremtidig forberedelse gjennom innlemming av økologi som metode i arkitekturen, var 1960-tallet også preget av pessimisme uttrykt gjennom studentopprør, aktivisme og motkultur. Utstillingen Og etter oss... fungerte som et aktivistisk varsko og en klar oppfordring om at samfunnet står overfor et veiskille: enten en bærekraftig utopi, illustrert som et idyllisk norsk landskap og et harmonisk økosystem, eller en dystopisk økologisk katastrofe, eksemplifisert gjennom Madison Square Park i New York med sine avgrensede grøntarealer i den ellers asfalterte storbyen. Denne dikotomien mellom by og land ble sentral i miljødebatten, spesielt med tanke på boligpolitikken. Økofilosofen Sigmund Kvaløy besøkte utstillingen, og inviterte studentene til å ta del i og danne «Samarbeidsgruppa for natur- og miljøvern» med primært studenter fra økologi og filosofi. SNM var en plattform for samarbeid og dialog mellom ulike aktører i miljøbevegelsen, og var med på å fremme saker som bærekraftig utvikling, bevaring av naturområder, og reduksjon av forurensning. Gruppen hadde forsøksvis som hensikt å tilnærme seg økologien med en holistisk tverrfaglig innfallsvinkel, og arbeidet blant annet med spørsmål tilknyttet arkitektur og boligbygging. Kvaløy publiserte deres oppdagelser i Byggekunst ved to anledninger, og dette fortonte seg i høy grad som kapitalismekritikk fremfor konkrete tiltak: «den virkelig krisen vi opplever, og som det gleder at flest mulig får øye på, er industrivekstsamfunnets akselerende forenkling og oppløsning av økologisk og sosialt mangfold. Det det står om, er å stoppe denne prosessen».

​

98881 (1).jpg

Foto: NAMF.01891.001. Ukjent, Brekkestranda Fjordhotell. 1955-1965. Stiftelsen Arkitekturmuseet.

MELLOM ROMSKIP OG REGIONALITET: SPEKULATIVE OG REALISTISKE FREMTIDSSCENARIOER

​

«We are not going to be able to operate our Spaceship Earth successfully, nor for much longer, unless we see it as a whole spaceship and our fate as common”, uttalte arkitekt Richard Buckminister Fuller. Han introduserte med dette ideen om at jorden fungerte som et romskip, der samarbeid mellom alle mennesker er essensielt for at systemet skal fungere. Den amerikanske arkitekten var portrettert i Byggekunst i 1969, og det var gjennom dette det norske publikum ble introdusert for hans ideer om en helhetlig tilnærming til ressursforvaltning, teknologi og design. Fullers teknologioptimistiske syn, som så den kommende miljøkrisen som en mulighet til å tenke nytt om fremtidige boligløsninger, representerte én retning innen økologisk arkitektur. I kontrast til dette, fantes det en annen retning som betraktet situasjonen på 60- og 70-tallet som begynnelsen på en dystopisk fremtid, hvor design og arkitektur måtte følge en antivekstideologi som respons på krisen. Disse perspektivene ble således motpoler i debatten om hvordan arkitektur og design burde tilpasse seg de økologiske utfordringene, mens det også fantes ulike eksempler på hybridtilnærminger som kombinerte elementer fra begge synspunktene.

​

Arkitekt Bjørn Simonnæs var teknologiskeptisk i sin tilnærming til boligspørsmål, og presenterte Brekkestranda fjordhotel (1966-1980) som en mulig tilnærming til fremtidig økologisk arkitektur. Med dette prosjektet ønsket han å bevise at en byggeteknikk som var mindre avhengig av teknologi kunne være rimeligere enn et ferdighussystem. For å oppnå et bærekraftig bygg på lavt budsjett benyttet han materialer som ofte ble ansett som restematerialer, samt minimalt maskinelt bearbeidede ressurser. Utformingen av arkitekturen ble også planlagt over 14 år, og var nøye tilpasset naturen ved at hoveddelen av bygningene ble brutt ned i uregelmessige volumer og tilpasset stedets naturlige topologi, slik at den relativt store strukturen underordnet seg landskapet. Simonnæs representerte en mer distriktsorientert forgreining av den økologiske arkitekturen, og brukte både lokale materialer og arbeidskraft. Hotellet ble plassert i Sogn og representerte nærmest en nostalgisk lengsel, samtidig som det var fremtidsrettet med sin metode og ferdighussystem. Simonnæs uttrykte en tvil om at radikal økologisk (teknologisk) design kunne avverge katastrofen, men hotellprosjektet hans uttrykte et håp om at langtekkelig, stedstilpasset og lokalt design kunne bremse utviklingen.

​

​En sentral hybridløsning, som både resonerte og tok avstand fra Simonnæs sin tilnærming, var ideer som oppsto om å ta i bruk «alternative» eller «myke» teknologier og lokale ressurser. Dette systemet ville ikke bare være til fordel for miljøet, men også for menneskene som benyttet dem og ble derfor kalt «folketeknologi». Disse utgjorde teknologier i mindre skala som skulle tjene menneskene, og representerte et alternativ til de konvensjonelle teknologiene i industrisamfunnet. Denne tanken ble særlig viktig i den økologiske design- og arkitekturpraksisen. Etter eksempel fra Sverige, og «Ecoteket» fra 1974, ble det opprettet «Det norske Økotekeket. Forum for menneskelig og økologisk forsvarlig teknologi». Økoteket beskrev folketeknologi som ressursbesparende og mindre forurensende metoder, gjenvinningsteknikk og vedvarende energikilder som sol, vind, vann og omvandlingsprosesser. Økoteket tok ikke kun sikte på å bli informasjonsformidlere, men ville også gjennom arbeidsgrupper gjøre praktiske forsøk med folketeknologi. Økotekekets ideer om folketeknologi ble utprøvd på To gård på Nesodden, som ble planlagt bruk som forsøkssenter og utstillingssted gjennom økologisk gårdsdrift. Økoteket benyttet solpanel og hadde en egenprodusert vindmølle på gården, men viste seg muligens å utgjøre en i større grad idealistisk hippievisjon fremfor å kunne bidra med faktiske økologiske løsninger. Etter en tid ble kontrakten med kommunen derfor sagt opp, og prosjektet ble avsluttet.

​

Arkitekten Edvard Hiorthøy publiserte artikkelen «Resurser og metoder» i Byggekunst i 1970, hvor han sammenfattet Buckminster Fullers tenkning fra hans seksbindsverk World Design Science Decade 1965–1975.21 Hiorthøy tilsluttet seg Fullers teknologiske optimisme og betraktet unntakstilstanden som en mulighet til å omforme design- og arkitektrollen. Ifølge Hiorthøy, som delte Fullers syn, vil fremtidens designere og arkitekter gjennom helhetlig planlegging, basert på vitenskapelige metoder og teknologiske innovasjoner, ikke bare kunne løse ressurskriser og miljøproblemer, men også bidra til å frigjøre objekter fra sin tradisjonelle rolle som verdibærere. Hiorthøy og Fuller spekulerte i om materialer, objekter og energi kunne bli en del av den totale sirkulasjonen i jordens økosystem, i tråd med økologiens holistiske tankesett. Dette spekulative fremtidsscenarioet representerer det motsatte av den kapitalistiske «bruk og kast»-mentaliteten, og kunne bidra til å fornye arkitektens rolle. I stedet for bare å motta et oppdrag, kunne arkitekten innta en mer oppfinneraktig rolle, med muligheten til å utvikle klimavennlige løsninger.

Skjermbilde 2024-09-20 kl. 15.11.47.png

FOTO: Ukjent, Modell av Grummans husholdningssystem, 1969. Progressive Architecture.


Mens Hiorthøy lot seg inspirere av Buckminster Fullers tanke om jorden som et «spaceship», lot andre seg inspirere av faktiske romskip til å drømme og spekulere rundt utformingen av økologiske boliger. Designer Bjørn A. Larsen var opptatt av krysningspunktet mellom ingeniørkunst og design. I Byggekunst i 1973 skrev Larsen om selskapet Grumman, som opprinnelig utviklet livsmiljøer for romfarere. Etter nedtrappingen av romfartsprogrammet måtte Grumman imidlertid finne et kommersielt marked for disse løsningene på jorda, hvorav Larsen trakk frem deres integrerte husholdningssystem som det viktigste resultatet av disse bestrebelsene. Ettersom systemet ble utarbeidet med henblikk på romfart tok det først og fremst sikte på å redusere forbruket av rent vann, å minske luft- og vannforurensningen, samt å forenkle søppelproblemet. Gjennom Grummans løsning kunne hjemmet bli et eget lukket og bærekraftig økosystem – et helt eget «spaceship» - og husholdningsystemet ble derfor presentert som en klimavennelig og økologisk løsning. Grummans integrerte husholdningssystem inkluderer en fordampningsenhet, opprinnelig utviklet for romferder, som renser avløpsvann og bruker det i luftkondisjoneringen. Enheten fungererte også som varmeveksler ved å utnytte spillvarme fra husholdningen til å fordampe vann, som deretter ble frigjort ved kondensasjon. Vannresirkuleringen innebar at brukt vann fra kjøkken og baderom ble biologisk renset og kunne gjenbrukes i vaskemaskin og dusj, med magasintanker som regulerte vannbalansen. Systemet kunne redusere vannforbruket kraftig ved å redesigne toaletter og bruke aerosolbasert rengjøringsutstyr. I tillegg inneholdt det et kompakt biologisk kloakkrenseanlegg, utviklet for romfartøy, som effektivt håndterer avløpsvann i husholdningen. Grummansystemet ble tilbudt til det amerikanske «Department of Housing and Urban Development», og ble utforsket i sammenheng med boligsystemkonsepter for storproduksjon.

​

​Historien om økologisk boligarkitektur i Norge på 1960- og 70-tallet illustrerer en overgang til en annen forståelse av vårt forhold til naturen, og en dypere bevissthet og ansvarsfølelse for bærekraftig design og arkitektur. Denne bevisstheten utløste ulike utforskninger av økologiske tilnærminger til arkitektur, som fortonet seg både gjennom langsomt og naturnært design, samt gjennom spekulative, teknologioptimistiske og systemendrendeløsninger. I både sin spekulative og realistiske form kan fortidens eksperimenter med økologisk boligarkitektur gi oss verdifull innsikt som kan bidra til å utløse bærekraftige designpraksiser, tilpasset dagens og fremtidens miljøutfordringer.

Logo nedenfra folk svhv.png

Tøyen Boligfestival er et initiativ av Nedenfra Ideelt

E-post: post@nedenfra.org

© 2024 Nedenfra Ideelt AS

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • LinkedIn
bottom of page