Fra drabantby til skogby | Toyen boligfestival

Fra drabantby til skogby - en fremtidsvison for

Oslos byperiferi

Tekst og bilder av Kaveh Kawousi, landskapsarkitekt og bystyrepolitiker for SV, jobber med byutviklingen hos Kulturetaten og er i hovedstyret til Norsk bolig- og byforening

Storstilt drabantbyutbygging var en gang løsningen på boligkrise i et krigsrammet Norge. I dag står drabantbyene igjen som monumenter av fortidens feilslåtte, om enn sympatiske, byplanidealer. Byen skal ikke lenger bygges på jomfruelig mark, men gjennom en kompakt byutvikling knyttet til eksisterende skinnegående transportårer. Den rådende byutviklingsstrategien har som mål å redusere klimagassutslipp og bevare mer natur, men gir lite til de som bor i de fortsatt voksende drabantbyene. De store investeringene uteblir, og mulighetene i ytre by forringes etter hvert som stadig flere tjenester og arbeidsplasser sentraliseres. Samtidig er det i utkantstrøkene vi finner de største levekårsutfordringene. Behovet for langsiktige framtidsvisjoner for hvordan livet skal være i drabantbyene er stort. Hva skal drabantbyenes rolle være i møte med boligkrise, ulikhetskrise, klimakrise og naturkrise?

Tapte drabantbyer

Mange av Oslos drabantbyer har vokst fram i krisetid. Etter andre verdenskrig var det rent Arbeiderparti-flertall på Stortinget fra 1945 til 1961. Den sosialdemokratiske visjonen var å bygge et velferdssamfunn som skulle sikre borgerne universelle goder og være et sikkerhetsnett for de som faller utenfor samfunnet. Dette var en vesentlig forskjell fra hvordan det tidligere var, der velferdsgoder var betinget av fagforeningsmedlemskap eller private forsikringer. Økonomien var en blandingsøkonomi, med store innslag av planøkonomisk tenkning. Staten tok ansvar for den økonomiske veksten, og planlegging – i bred forstand – var det viktigste redskapet man hadde.

Høyest prioritet var å bygge industri, og når industrien var på plass, skulle det bygges boliger for alle. I 1945 lovet Arbeiderpartiet å bygge 100 000 boliger i løpet av fire år. Den storstilte boligbygningen var ikke overlatt til kommunepolitikere, men en sentral, statlig oppgave. Husbanken var et mektig politisk instrument for å styre boligbyggingen. Husbanken ble ikke bare en finansieringskilde, men òg en statlig premissgiver for boligkvalitet gjennom krav til etterfølgelse av leilighetsnormer for å oppnå finansering. Å bo godt var et grunnleggende velferdsgode, og det ble ansett som et offentlig ansvar å sørge for «sosialt forsvarlige» boliger, slik det ble manifestert av Husbanken i 1946. De kooperative boligselskaper, i Oslo først og fremst Obos, sto for selve byggingen

For Oslos del ga sammenslåing med nabokommunen Aker i 1948 tilgang på store jordbruksarealer som kommunen eksproprierte til boligbygging. Frode Rinnans generalplan for Stor-Oslo i 1950 tok til orde for en desentralisert og funksjonsdelt utvikling. Drabantbyen skulle inngå i en hierarkisk, helhetlig bystruktur. Oslo sentrum var sentrum for flere drabantbyer, deretter kom drabantbyens eget sentrum, og den minste og viktigste enheten var nabolaget. Drabantbyene vokste fram.

Den nyliberale dreiningen

Som kjent ble ikke drabantbyene alt de var tenkt å være. Den franske sosiologen og filosofen Henri Lefebvre var blant de som kritiserte forstaden for å være et sted uten urbanitet. Forstaden er fylt med non-places, steder uten kvaliteter, i samme kategori som flyplasser, kjøpesentre og rasteplasser, mente Lefebvre. I nyere tid har drabantbyer i utkantstrøk vist seg å sammenfalle dårlig med miljø- og klimamessige bærekraftsidealer i byutvikling som vektlegger arealeffektivitet og gang- og sykkelavstand til tjenester og arbeidsplasser.

På 80-tallet fristilte avindustrialiseringen av Europa sentrumsnære arealer til boligbygging. En ideologisk dreining ga samtidig opphav til et deregulert boligmarked, og private utbyggere overtok boligbyggingen fra kommunen. Sosialdemokratiske høyblokker på jomfruelig mark ble avløst av investeringsobjekter i transformerte havnestrøk.

Drabantbyer og politikere i villrede

“De har bygget de dyreste leilighetene nede ved vannet, men bak, der mine folk bor, er alle problemene”, oppsummerte Leo Ajkic om Bergens utvikling under en nylig erfaringskonferanse om områdesatsingene. Samtalepartner Don Martin, oppvokst på Romsås, fortalte i vantro om det siste tilskuddet til sin barndoms drabantby: psykiatriboliger. Var det virkelig det Romsås trengte?

Den nyliberale kompaktbyutviklingen har dreid fokuset og investeringene vekk fra drabantbyene, men byen fortsetter å vokse også her, utenfor kompaktbyen. Borte er dog de ambisiøse sosiale visjonene om en boligbygging som skal skape det gode forstadsliv. Byperiferien har heller blitt åsted for en tilfeldig, stykkevis utbygging, med velsignelse fra en politisk ledelse under press for å vise handlekraft i møte med byens boligkrise.

Selvkjørende busser og kriminalitetsforebyggende naturinngrep

Utbyggingen bydel Søndre Nordstrand i Oslo står ovenfor illustrerer dette. Bydelen har blant de største levekårsutfordringene i byen, og blant de laveste kvadratmeterprisene. Det er her statsministeren dukker opp når det er tid for nasjonale pressekonferanser om ungdomskriminalitet og politimilliarder, og det er her Oslos siste store boligreserve, Gjersrud-Stensrud, ligger.

Planene for Gjersrud-Stensrud har lenge vært i limbo. Området, som i dag består av jordbruk, våtmark, skogholt og tunellmasser fra Follobanen, er regulert til storstilt boligutbygging. Realiseringen har latt vente på seg, ettersom en utbygging nødvendigvis vil medføre bilbasert vekst, og en T-baneforlengelse er for dyr. Etter at Obos, tomteeier av Gjersrud-Stensrud, også kjøpte opp lager- og industrilandskapet ved togstasjonen Rosenholm sør for Hauketo, fikk planene nytt liv. En tunnel skal bygges tvers gjennom bydelen, og frakte framtidige beboere fra Gjersrud-Stensrud til togstasjonen på Rosenholm i selvkjørende busser. Igjen kan det bygges boliger på gamle Aker-jordbruk.

Et annet stort planlagt utbyggingsområde er Mortensrud, endestasjonen på T-banens linje 3. Her har politiet, som fersk byutviklingsaktør, engasjert seg tungt i de pågående planprosessene. Politiet er bekymret for trangboddhet, og ønsker større leiligheter. De er også bekymret for kriminelle aktiviteter i et skogholt, og ønsker mindre skog og flere rekkehus. Slik oppnås eyes on the street, og skogene – det som er igjen av dem – tas tilbake fra de kriminelle. Hvor gjengene så skal flytte seg er uvisst.

"Det er tross alt vi som bestemmer over byen her"

I tillegg til de store planene er de mange små utbyggingene, som sjeldent blir gjenstand for diskusjon i offentligheten. En detaljreguleringsplan for 22 nye boliger i Øverliveien på Klemetsrud gav imidlertid opphav til en opphetet debatt i Oslo bystyre 29. mai i år. SV og MDG stemte mot planen. Begrunnelsen var at planen vil medføre en bilbasert boligvekst i et utkantområde uten tilstrekkelig kollektiv-, arbeids- og tjenestedekning, i strid med overordnede planer og føringer om samordnet areal- og transportplanlegging. Høyres byutviklingspolitiker Arve Juritzen gikk langt i å anklage partiene for ansvarsfraskrivelse i møte med galopperende boligpriser: “Vil man ikke ha nye boliger, vil man heller ikke bidra til å få ned boligpriser i Oslo”. Bystyrerepresentant Mansoor Hussain fra Arbeiderpartiet, støttet opp under Juritzen ved å slå fast at som bystyrepolitikere behøver man slettes ikke forholde seg til overordnede planer:

“Det er en spennende diskusjon som ligger her. Om overordnede planer, og hvordan dette bystyret er bundet til overordnede planer. Dette bystyret bestemmer overordnede planer. Vi bestemmer hvordan vi skal følge de, hvordan vi skal agere på de, og hvilke steder vi velger å gå en annen vei, som vi for eksempel velger å gjøre her. Det har bystyret all rett til å gjøre, og det synes jeg er så utrolig vakkert, for det er tross alt vi som bestemmer over byen her. Er det ikke flott!”

Planen for de 22 nye boligene ble vedtatt, og føyde seg dermed inn i en rekke av små og store utbygginger i Oslos søndre periferi. Byformidealer knyttet til et ønske om å skape det gode liv, slik etterkrigstidens planlegging var preget av, er vanskelig å spore. Politikere som lar seg begeistre av egen makt til å tilsidesette overordnede planer, utbyggere med visjoner om high-tech feltvis utbygging, og politi som ønsker plass rundt byutviklingsbordet gir nå form til byperiferien.

Felles for de bilbaserte boligene i Øverliveien, de påståtte kriminalitetsforebyggende rekkehusene i skogholt på Mortensrud, og nedbyggingen av Gjersrud-Stensrud er at de hverken bidrar til klima- og naturvennlig byutvikling, eller til å øke mulighetene og livskvaliteten for de som allerede bor i Søndre Nordstrand.

Det skal nevnes at det foreligger en erkjennelse av et behov for målrettet innsats i levekårsutsatte områder gjennom fysiske grep, i Norge så vel som internasjonalt. I Oslo ser vi dette gjennom områdesatsingenes delprogram nærmiljø, som blant annet innebærer fysisk oppgradering av utearealer i utvalgte områder. Tiltakene er dog innenfor prosjektbaserte og tidsbegrensede rammer, og deres langsiktige effekt på bedring av levekår er foreløpig uvisst.

Hva hvis...?
Hva hvis Osloregionen ser et strategisk skifte mot en distribuert, horisontal byform? En byform som står i kontrast med en sentralisert bolig- og byutvikling, og som legger vekt på produktive landskap og en sammenveving av urbane og rurale elementer.

Denne horisontale byformen tilrettelegger for en framvekst av arbeidsplasser, utdannings- og tjenestetilbud som reduserer transportbehovet for beboere i ytre by. Frigjort bil-infrastruktur gir rom for byutvikling som gjenbruker eksisterende bebygde områder, og introduserer urbane kvaliteter i forstedene. Dette legger til rette for en befolkningsvekst i byperiferien uten å forårsake ytterligere spredning.

Naturbaserte løsninger blir ryggraden i byens tilpasning til klima- og naturkrisene, og integreres i den nye byformen. Responsen på krisene blir mer enn pragmatisk: Landskapet er ikke lenger kun et bakteppe, men en felles hage som stelles og forvaltes av nabolaget, og gir som gir tilbake i form rekreasjon, produksjon og tjenester. Nabolagenes naturforvaltning blir en integrert del av opprettelsen og vedlikeholdet av disse områdene, noe som sikrer at områdene blir lokalt forankret og styrker fellesskapsfølelsen.

Alt i alt oppstår nye muligheter, kulturelle praksiser og måter å leve på. Muligheter og livskvalitet spres jevnt utover hele byen og dens omgivelser. Fremtiden til Søndre Nordstrand blir ikke bare en sovende forstad, men en skogby.

Illustrasjon: Fremtidsbilde av transformasjon av Slimeveien, i dag Bjørndals eneste adkomstvei og en høyhastighets barriere, til en sentral bygate i fremtidens Bjørndal. Langs veien, på eksisterende infrastruktur, er det plass til ny boligbebyggelse.

Skogbyen - en fremtidsvisjon for Oslos byperifiri

Fem romlige strategier gir form til denne framtidsvisjonen

I. Animerende arterier

Sentrale bilveier er i dag høyhastighets barrierer i drabantbyen. De er livsviktige for det bilbaserte drabantbylivet, men presser fotgjengere ned i underganger og er lite arealeffektive. Hva hvis de høytrafikkerte baksidene blir sentraliteter?

Veiene blir gater. Parkeringsplassene blir plasser. Rom frigis til ny byutvikling tilknyttet eksisterende infrastruktur. Nabolag med urbane kvaliteter, utdanningstilbud og arbeidsplasser skapes langs de nye bygatene. Animerende arterier gir nytt liv til drabantbyen.

II. Klimatiske kulper

Det er for mye vann, og det er for lite vann. I Søndre Nordstrand blir Bjørndal, som med sine ni tusen innbyggere er på størrelse med en mellomstor norsk kommune, jevnlig isolert fra omverden. Den eneste adkomstveien flommer over ved store nedbørsmengder og fryser til på vinterstid. De mange hagene, som er så viktige for livet i drabantbyene, er under press fra stadig hyppigere vanningsrestriksjoner som følge av stadig tørrere somre. Hva hvis vannet holdes tilbake, og brukes som en ressurs?

Vannet fanges i kulper og skaper et mangfold av rom: lekne, kontemplerende, funksjonelle og avkjølende. Kulpene plasseres strategisk i terrenget og kobles sammen. Barn henger i kulpene med en slush i hånden, hagefolket henter vann til sine hager, de eldre avkjøler seg i sommervarmen, og skolenes asfalt- og plastlekeplasser forvandles til vannlandskap. Klimatiske kulper gir klimatilpasning og rekreasjon til drabantbyen.

Illustrasjon: Fremtidsbilde av en klimatisk kulp på Nyjordet, Bjørndal. Klimatiske kulper forebygger flom, og skaper møteplasser i drabantbyens mange "non-places".

III. Pastoriale parseller

Det gamle jordbrukslandskapet drabantbyene er bygget på har en svak fysisk og mental tilstedeværelse i dag. Samtidig er parsellhager svært ettertraktede og viktige møteplasser, ikke minst for den stadig eldre befolkning i ytre by. I en parsellhage på Holmlia møtes folk med grønne fingre i alle aldre og nasjonaliteter over en felles interesse for dyrkning av jorda. Her får du kjøpt ferske urter til all verdens matlaging. Hva hvis det gamle jordbrukslandskapet hentes fram i dagen?

Et matlandskap åpenbarer seg. Det historiske jordbrukslandskapet kan antydes, men får en ny drakt. Drabantbyene ser samtidig framover, mot en framtid der vi i større grad må være selvforsynte. Pastorale parseller gir lokal matproduksjon og en ny parktypologi til drabantbyen.

IV. Apeutiske terrasser

Nærhet til skog er en essensiell kvalitet i drabantbyene. Skogen gir identitet, rom for lek og rekreasjon. De vakre, spredte skogholtene er under press fra klimaendringer, ettersom barnålstrær på skrint jordlag er lite motstandsdyktige mot et varmere og tørrere klima. De mange private hagene komplementerer skogholtene. For noen blir disse minnesteder. Trær plantes for å markere viktige livshendelser. I innvandrernes hager kan det sees romlige motiver, planter og urter til minne om en fjern fortid, identitet og kultur. Hva hvis hagepraksisen utvides til fellesrommene, og ruster skogene våre for framtiden?

Mellom de private hagene og skogkantene dyrker nabolagene fram et belte av løvfellende og spiselige vekster. Over tid sprer de nye tresortene seg innover i skogene. Jordlaget bygges gradvis opp, og det biologiske mangfoldet øker. I fellesskap gjøres skogene motstandsdyktige mot klimaendringer. Terapeutiske terrasser styrker nabolagsfellesskapet og sikrer drabantbyenes skoglandskap for fremtiden.

V. Tettvevende tepper

I perifere drabantbystrøk er det langt mellom møteplassene. Dette kommer særlig til syne i krisetid. Om man går seg en tur gjennom et boligfelt i Søndre Nordstrand i dag, vil man se palestinske flagg hengende fra balkonger, graffiti på søppelskurene som fordømmer folkemordet, pro-Palestinske klistremerker på Teslaene, og et motebilde preget av kreativ bruk av Palestina-skjerf. Et uttrykk for protest kan sees overalt, men det er ingen steder å samles for å demonstrere. Det er ikke mangel på plass, men mangel på samlingssteder i det store drabantbylandskapet. Hva hvis vi ruller ut tepper, og skaper steder?

I tilknytning til offentlige bygg og sentrale men banalt utformede byrom, opparbeides det bygulv. Gjennom design forvandles asfaltflater til steder for demokratiutøvelse, samling, krangling, oppvisning og titting. Tettvevende tepper gir drabantbyen demokratiske byrom.

I nabolagene finner vi fremtidsvisjonene

Et nettverk av tettvevende tepper, animerende arterier, klimatiske kulper, pastorale parseller ogterapeutiske terrasser utgjør en mulig fremtidsvisjon for et mer rettferdig, natur- og klimavennlig Oslo. Denne landskapsbaserte og horisontale byformen har et potensiale for å øke mulighetene for åleve gode liv i byens periferi, i symbiose med klima- og naturtilpasning. Kanskje vil ogsåkvadratmeterprisene stige. Fremtidsvisjonen om skogbyen med sine fem romlige strategier erimidlertid ingen fasit. Det er én mulig visjon, som blant annet baserer seg på min egen oppvekst påBjørndal i Søndre Nordstrand. Kanskje skal framtidens drabantby være noe helt annet. Men at vi måtilbake til fremtidsvisjonene er det ingen tvil om – for dagens byutvikling kommer ikke de somtrenger den mest til gode.

TILBAKE